Sår som gror

Den tyske forbundskansleren Willy Brandt kneler ved minnesmerket over Warszawa-ghettoen i 1970. Et viktig øyeblikk som vakte oppsikt i samtiden.Foto: Skjermdump

Ledere

Denne uken var Uta Caresio Brammer på øya Fleina og fikk se stedet hvor hennes far, en tysk ubåtoffiser, falt i 1944. Det vakte sterke følelser i henne å få se stedet hvor faren ga sitt liv for Tysklands angrepskrig. Hun uttrykte sorg over han og kameratenes skjebne, men også omsorg for nordmenn og andre europeere – tyskerne selv inkludert – som fikk lide under nazistenes aggresjon og menneskefiendtlige ideologi.

– Jeg måtte komme hit. Jeg visste at jeg måtte se stedet der far døde

I 1944 døde en ung ubåtkaptein ved Brønnøysund. Dette er historien om han, hans datter og hennes reise til hans siste hvilested.



Hennes besøk var en privat handling, men symboliserer også sår som gror. I mange år var tyskerne uglesett etter det de gjorde mot andre folk under krigen. Mange hadde utvilsomt god grunn til å bære nag til dem, det var gjort uhyrlige handlinger i deres lands navn. Og mange hadde vært med på det eller sett bort.


Tyskland har erkjent sine ugjerninger, men det tok tid. Mange i foreldregenerasjonen ville, som Caresio Brammer påpeker, helst snakke minst mulig om krigen i de første tiårene etter. Langt på vei var det deres barn, Tysklands 68-ere, som rettet søkelyset mot fedrenes ugjerninger. Da kansler Willy Brandt knelte ved minnesmerket over Warszawa-ghettoen på statsbesøk i Polen i 1970 ble det en symbolhandling som vakte gjenlyd. Fra 70-tallet og fram til i dag har det foregått en prosess hvor tyskerne erkjenner sitt ansvar og bearbeider fortiden, sistnevnte beskrevet som Vergangenheitsbewältigung.


Også i Norge har det vært en prosess. Like etter krigen var historieskrivingen svart-hvit, med onde tyskere og gode nordmenn. To generasjoner etter er det lettere å se nyansene. Eirik Veums bøker om «nådeløse nordmenn» er blant dem som har bidratt til å belyse at også nordmenn utøvde vold og ondskap, og også norsk politis rolle i Holocaust er blitt satt under debatt av historikerne.


I sum gjør dette at vi drøyt 70 år etter krigens slutt er mer i stand til å se nyansene. Til å se urett på begge sider og til å tilgi. Caresio Brammers besøk på en liten øy på Helgeland er et tegn på at sårene har grodd i Europa. Det er noe å ha med seg i en tid hvor det fortsatt finnes konflikter, men hvor vår del av verden fortsatt er relativt fredelig.

Ledere