Hennes besøk var en privat handling, men symboliserer også sår som gror. I mange år var tyskerne uglesett etter det de gjorde mot andre folk under krigen. Mange hadde utvilsomt god grunn til å bære nag til dem, det var gjort uhyrlige handlinger i deres lands navn. Og mange hadde vært med på det eller sett bort.

Tyskland har erkjent sine ugjerninger, men det tok tid. Mange i foreldregenerasjonen ville, som Caresio Brammer påpeker, helst snakke minst mulig om krigen i de første tiårene etter. Langt på vei var det deres barn, Tysklands 68-ere, som rettet søkelyset mot fedrenes ugjerninger. Da kansler Willy Brandt knelte ved minnesmerket over Warszawa-ghettoen på statsbesøk i Polen i 1970 ble det en symbolhandling som vakte gjenlyd. Fra 70-tallet og fram til i dag har det foregått en prosess hvor tyskerne erkjenner sitt ansvar og bearbeider fortiden, sistnevnte beskrevet som Vergangenheitsbewältigung.

Også i Norge har det vært en prosess. Like etter krigen var historieskrivingen svart-hvit, med onde tyskere og gode nordmenn. To generasjoner etter er det lettere å se nyansene. Eirik Veums bøker om «nådeløse nordmenn» er blant dem som har bidratt til å belyse at også nordmenn utøvde vold og ondskap, og også norsk politis rolle i Holocaust er blitt satt under debatt av historikerne.

I sum gjør dette at vi drøyt 70 år etter krigens slutt er mer i stand til å se nyansene. Til å se urett på begge sider og til å tilgi. Caresio Brammers besøk på en liten øy på Helgeland er et tegn på at sårene har grodd i Europa. Det er noe å ha med seg i en tid hvor det fortsatt finnes konflikter, men hvor vår del av verden fortsatt er relativt fredelig.