Riksantikvaren i Oslo får «vondt i øynene» av å se et havbruksanlegg i havet utenfor Vega kan vi lese i BA. Å se på et havbruksanlegg omtales som «visual impact, visuell forurensing og estetisk forurensing», og Sweco-rapporten bekrefter også at mange som bor i Oslo ikke tåler å se havbruk.

Man må muligens være byråkrat, ha god tid, bo i asfalterte strøk i et land med store oljeinntekter og tro at man er veldig viktig, for å kunne lage slike problemstillinger. De fleste hos riksantikvaren har høyere utdanning innenfor arkitektur, kunsthistorie, arkeologi og kulturhistorie (tidligere kalt etnologi), og det er ikke lett for kystens befolkning i gruslagte strøk å forstå hva de mener. Hva er egentlig problemet? Min fiskerbonde-bestefar vrir seg i grava og min fiskerbonde-samboer oppsummerte sine meninger i tittelen «det skal være idyll til det er ingen igjen». En mann av få ord som driver både med sau og sjark.

Verdensarv og havbruk:

Det er ikke fare for ærfugl, ikke fare for forurensing eller lakselus, ikke fare for fiskeriene eller for ferdsel som er argument mot havbruk, men det at man kan ”se” et anlegg med fisk i. Et havbruksanlegg som ankres opp i sjø er for øvrig et reversibelt tiltak, og området blir akkurat som før etter fjerning av havbruksmerder. Hvis det da skulle bli for tøft å se på når man kommer på befaring.

Regjeringa sier at sjømat er framtida og både regjeringa og fylkeskommunen har lagt føringer for at kommunene skal planlegge for videre vekst i havbruk, da sjømatnæringa skal sikre den norske velferden etter oljen. Samme regjering vil også styrke lokaldemokratiet, og har åpnet for at kommunene kan gå til rettssak mot staten om gyldigheten av statlige innsigelser etter plan- og bygningsloven fra nyttår. Den nye ordninga vil gi kommunene et betydelig sterkere vern mot statlige overgrep, noe det kan det bli behov for i Davids kamp mot Goliat.

Lokaldemokrati mot staten, interesseforeninger og internasjonale konvensjoner:

Kommunestyret, formannskap og lokalt verneområdestyre har vedtatt at Vega ønsker havbruk, og fått støtte av fylkeskommune, fiskeridirektorat, mattilsynet, kystverket og i ett tilfelle av fylkesmannen. Så setter riksantikvaren foten ned mot havbruk. De har jo ikke engang satt sin fot i nåtiden på Vega.

Mens ungdommene som jobber med havbruk lager de fleste barna på Vega, og det er ikke mange.

Mange dagdrømmere ønsker at unge menn skal gå i sjarken igjen, men ungdommene vil jobbe i havbruk. Det var 36 søkere til to stillinger på Vega. På Helgeland og i Vega har nedgangen av arbeidsplasser i sjarkfiske blitt kompensert med arbeidsplasser i havbruk. Fra 1983 til 2015 var nedgangen fra 102 til 23 sjarkfiskere på Vega og den fortsetter, mens det i 2015 jobbet 17,5 personer i havbruk, og sysselsettinga kunne økt enda mer………. På Helgeland som helhet var det en nedgang fra 1109 til 317 fiskere, mens det ble skapt 908,5 jobber i havbruk jf. fiskeridirektoratet

Vegaværingene var bekymret for at verdensarvstatus skulle gi begrensninger allerede i 2002, og skrev derfor en intensjonsavtale om at vi skulle få utvikle vår næring, også havbruk, i takt med resten av Norge.

Avtalen ble også underskrevet av Fylkesmannen, men har vist seg i ettertid å ikke være verd PC-en den er skrevet på. Ble vi lurt? Er vi blitt husmenn i egen kommune?

Når lokale og regionale myndigheter mener at det går godt å forene verdensarv og havbruk i Vegaøyan, så kommer Riksantikvaren fra Oslo og vil leke utendørsmuseum i våre sjøareal. Jeg undrer på om Riksantikvaren kan historien om fiskerbonden på Helgeland? Fiskeridirektoratet skrev en god oppsummering av fiskerbonden sin historie i BA. Fiskerbonden eksporterte fisk så de kunne overleve «udi øyan». Det er i prinsippet det samme man gjør i havbruksnæringa, man eksporterer fisk så man kan overleve «udi øyan». En helt naturlig utvikling av gamle tradisjoner til nåtid. Det var også fiskerbønder som var de første fiskeoppdrettere på Helgeland. I tillegg så er havbruksnæringa styrt av miljømål, både når det gjelder utslipp, fiskehelse og lakselus.

I praksis er riksantikvaren sin innsigelse mot havbruk på grunn av «estetisk forurensing» et vern av Vega sine sjøareal. Sjøareal som har vært brukt til matproduksjon i alle år, og det uten at saken har vært gjennom en eneste demokratisk prosess. Deler av sjøarealene ble vernet i 2000 etter grundige prosesser og demokratiske beslutninger og det er helt greit. Nå skal resten av kommunen sine sjøarealer vernes av byråkrater, stikk i strid med tidligere avtaler. Vi kan også lese i BA at Vegaøyan står på en liste i Bernkonvensjonen og er blitt Esmarald- område, uten at kommunens politiske eller administrative ledelse vet om det eller hva det betyr. I neste omgang vil garantert bli brukt imot dem som ønsker å gjøre noe «udi øyan». I udemokratiske land heter det statskupp, men her blir det nok mer korrekt med kommunekupp.

Forskning og fakta:

Når NINA i sin forskning gjentatte ganger viser at havbruk ikke har negativ effekt på ærfugl, så sier fylkesmannen at «den rapporten liker vi ikke». Rapporten heter «Tverrsektoriell vurdering av konsekvenser for sjøfugl, Rapport 733 (NINA 2011)» og kan lastes ned.

Et nylig innlegg i BA hadde også liten tiltro til forskninga til NINA i 2017, så fuglekikkerne omtalte rapporten som tannløs. En skribent som for øvrig er full av forakt for lokaldemokrati og har nesegrus beundring for udemokratiske internasjonale konvensjoner.

Det er veldig bra at vi har mange besøkende om sommeren, noe som gir store og viktige ringvirkninger for Vega-samfunnet, og som opprettholder både kommunikasjon og butikker. Vi kommer fortsatt til å ha like mange besøkende om vi har havbruk, og verdensarv og havbruk kan leve side om side. Det er jo allerede bevist med to anlegg i kommunen. Øya Lovund er også full av besøkende om sommeren, og havbruk har gitt øya en ung befolkning året rundt. Folk flest forstår at man må ha noe å leve av og på sikt så må noen unge bo her på vinteren også.

Uansett så er våre sjøarealer blitt åsted for «det store sjøslaget» mellom statlige interessekonflikter som sannsynligvis handler om for eller mot havbruk, der byråkratene «gråter for sin syke mor» og dytter verdensarven foran seg i argumentasjonen.

Det «koster skjorta» for en liten kommune å forsvare seg, med stor ressursbruk til forberedelser, reiser, utredninger og mange møter. En av Vegas få naturgitte fortrinn er produksjon av klimavennlig sjømat, og både folkevalgte og administrasjon jobber desperat for å forsvare etablering av arbeidsplasser for unge mennesker i framtida.

Det blir det spennende å lese hva som skjer i megling mellom kommunen og riksantikvaren i Bodø 26. februar, om saken går videre til departementet eller om det blir rettssak?

Mona Gilstad,

kommunestyrerepresentant