Kaffekoppen var nesten ved barten da NRK refererte til en uttalelse fra Rimi-Hagen og andre av de som forvalter store summer og som gjerne vil ha mer.
"Alt for lavt skattenivå på boliger i Norge. Folk er for opptatt av å kjøpe hus og hytter."
Hvem taler de til? Mannen i gata, eller de som står fremst i køen for å kjøpe opp for deretter å selge videre eller leie ut?
Vanlige folk trenger hus for å ha en heim. Vanlige folk har også fritid og ønsker å bruke den for å skape trivsel. Herunder hytteliv.
For de fleste er dette den største investering de deltar i og da er det viktig at prisnivået er slik at det å ha et sted å bo er mulig. Da er det viktig at ikke investorene driver prispress eller hindrer at "vanlige folk" får råd å kjøpe bolig og må ta til takke med å være leietaker.
En av de store investorene og rikssynsere sa en gang: "Skjønner ikke at folk er så opptatt av å skal bli rik".
Samme person ga til hver av sine barn verdipapirer på cirka 500 millioner kroner.De samme som nå står fram og etterlyser mer beskatning og økning av prisnivå for boliger er de samme som er blitt begunstiget med nytt skatteregelverk som gir en mer fordelaktig beskatning av bedrifter.
De fleste ønsker seg positiv fritid. Noen hytte eller båt eller annet. Vanlige folk må vurdere mulighetene, næring og tæring. Hva gjorde Rimi-Hagen? Bygde seg en seilbåt til 250 millioner kroner og kranglet med skattemyndighetene da han ikke fikk finansiere på de betingelsene han ønsket.
Husker også han som kjøpte seg et stort fly. Var det 200 millioner kroner? Husker en innen klesbransjen som chartret et fly og reiste ut i verden med cirka 200 gjester. Bryllup i Marokko var det og en som hadde med stort oppbud.
Har jeg misforstått noe i det som ble sagt i morges i radioen? Dersom belæringene og høyttenkningen var adressert til de pengesterke og som ofte har en stor "lekekasse" kan jeg forstå noe av budskapet. Det ble ikke sagt noe i så måte. Da må jeg få tolke som jeg vil.
Er jeg misunnelig? Nei!
Men jeg er betenkt over den store avstand i muligheter og forståelse mellom de få som forvalter så mye og som er gitt store muligheter gjennom regelverk og alle de andre som har regulert inntekt og som ikke kan delta i leken i "sandkassen".
Jeg er fortsatt for det private initiativ og de mulighetene det gir, men stiller spørsmålet: Har noe gått for langt?
Ragnvald Dundas
