Teksten i dag står skrevet i brevet til menigheten i Brønnøy – kapittel 20 17. første og siste vers.

Og det skjedde i de dage at det gikk ut bud fra keiserinne Erna den første – om at staten ikke skulle bygge nytt registerbygg i Brønnøysund – men gjøre som den sittende regjering alltid gjør – og overlate alt til private kapitalister – å legge inn anbud på hvordan man ville rasere byen. Den som raserte mest – ville få anbudet.

Dette hendte for øvrig i den tiden mens Johnny var rådmannstyrt kjedebærer og landshøvding i Brønnøy. Og de fleste ventet i angst på resultatet.

Også avgått statsråd – Lars Peder – brøt opp fra hovedstaden og dro nordover for å la seg bruke i denne raseringsprosessen – angivelig fordi han var av midtnorsk hus og ætt.

Lars Peder fikk så en nær ubegrenset fullmakt av statsråd Monica – om at han kunne velge ut noen fra sin egen «hjord» (bøling) – i det smekkfulle herberget på nordkaia – til å fremme forslag til rasering.

Og Lars Peder tok på seg oppgaven med det alvor som situasjonen krevde. Stallen fra Betlehem var nå skiftet ut med et moderne, men høyt og stygt kontorbygg med utsikt til verdensarvområdene ved Vega – og krybben var erstattet av et overdådig skrivebord.

Bølingen som han samlet rundt seg hadde en god sammensetning av både esler, kameler og sauer av begge kjønn. Disse var spesielt utvalgt fordi de ikke skulle snakke – og var som en forsikring mot at ingen ville få høre hva som skjedde innenfor de lukkede dører og vanntette skott.

Men det fantes også et par hyrder der ute på markene – Kjell Inge og Iver – som ville passe på allmuens rett til å protestere mot kameraderi, taushet og hemmelighetskremmeri.

De to sto der i tusmørket og diskuterte saken da de så et lys – og en gammel skikkelse – med rød lue – åpenbarte seg for dem – og de ble ikke forferdet. Og skikkelsen sa til dem: « forferdes ikke – jeg er ingen engel – jeg er Olav Thon» – Og han sa videre «sannelig sannelig sier jeg eder!»

«Jeg har brukt hele mitt liv på å bygge hus og samle meg rikdom og makt – la meg få lov – og jeg skal bygge eder et tempel her i Brønnøysund – det siste jeg gjør i mitt liv.»

Og straks var det hos dem en jordisk hærskare av kommunepolitikere – anført av Magnar – som lovpriste ham og sang « Ære være ham – Olav Thon og hans ideer - og måtte han få leve i enda hundre år – med ufred på jorden og ingen innblanding fra velgerne. Amen!»

PS. Om noen savner de tre vise menn i dette evangeliet, så er det ikke fordi stjerna har sluknet – eller at de har ridd seg bort. Men de hadde for lengst funnet ut at her er ingen som fortjener gull, røkelse og myrra!

Salhus 03.12.17

«Brødrene Bakken»,

Asle Bakken

Arnt Bakken