Det er bestandig med stor ydmykhet jeg står på en talerstol 1.mai. 1.mai handler om å markere arbeidernes internasjonale frihetsdag, markere viktigheten av å stå sammen, om å slå ring om velferdsstaten vår, internasjonal solidaritet, eller løfte spesielle kampsaker.

I år har vi virkelig en lokal kampsak. Derfor er det ekstra hyggelig å ønske min gode stortingskollega, og også tidligere regjeringskollega Trygve velkommen til Bindal.  At dere er sammen med oss her i dag viser alvoret knyttet til den overkjøring av distriktene, og sentraliseringsbølgen som rir landet under Høyre/Frp-regjeringen. Vi er svært glade for at du, og Senterpartiet, er her sammen med oss.

Men for meg er det også viktig å få benytte denne dagen til å takke. Takke de som har kjempet fram det velferdssamfunnet som vi alle er så glad i, men som noen mener bortimot har kommet rekende på ei fjøl, uavhengig av hvem som har styrt landet. Grunnen til at det «bare har blitt slik», mener flere, er fordi vi har oljen. Vel, vel. Oljen har selvsagt vært viktig, og særlig de siste tiårene, men utviklingen av vårt velferdssamfunn var godt i gang før vi fant oljen.

Hvordan hadde det sett ut langs kysten, hvis det ikke hadde vært for fisken i havet. Hadde bergenserne hatt sin Bryggen, som de er så stolte av? Hadde Ålesund vært jugendstil-byen?  Hadde Trondheim hatt sin fantastiske katedral, Nidarosdomen? Og ikke minst, hadde det bodd folk langs kysten og på øyene langs Nordlandskysten?  I det hele tatt, hvordan hadde Norge sett ut, uten fisken? Og enda viktigere; hvordan hadde det sett ut hvis vi ikke hadde forvaltet fisken i havet som fellesskapets ressurs.

Akkurat det samme kan jeg si om landbruket. Hvordan har det sett ut i Bindal, hvis ikke våre bestefedre og oldefedre hadde brutt land, og hogd tømmer? Det skjedde i stor grad før både traktor og hogstmaskin var vanlig.

Derfor benytter jeg alltid 1.mai til å takke de vi står på skuldrene av. De som ofte satte livet på spill for å fiske fisken. De som sleit ut kroppen på å bryte land og hogge tømmer.  Jeg vil takke de som så verdien av at ved å løse ting i felleskap, fikk man til mye mer. De som så at skulle man løse fattigdomsproblemene var arbeid til alle jobb nr 1.

Jeg vil også takke de som tidlig skjønte at skolegang til alle var viktig, for å lykkes med jobb til alle. Skulle man lykkes med det måtte skolen være for alle – fellesskolen.  Og så vil jeg takke mine formødre. Jeg har ikke så mye skolegang, men jeg hadde ei farmor som tidlig fortalte meg at jeg måtte ikke gjøre meg avhengig av en mann.  Jeg vokste også opp med ei mor som var på lofotfiske i lag med faren min.  I det hele tatt var min oppvekst preget av at det var nødvendig at alle bidro. Og at alle var like mye verdt, enten det gjaldt kjønn eller rang.

Det verdivalget som jeg faktisk gjorde som ganske lita jente har jeg derfor båret med meg, og prøvd å leve etter. Enten det var da vi etablerte og bygde opp familiebedriften vår, eller gjennom de tillitsverv jeg har hatt innen politikk og næringsliv.

Dessverre ser vi at de verdiene blir utfordret. Det skjer på flere områder og på forskjellige måter. Og, ikke minst er det flere årsaker til at de blir utfordret.

La meg starte med en av de mest utfordrende; flyktningesituasjonen.

Vi lever i en tid hvor krig, konflikt og humanitære kriser øker i omfang.

Over 65 millioner mennesker er på flukt fra krig og forfølgelse. Halvparten av dem er barn. Hvert 5.sekund drives et nytt barn på flukt.

Da må ikke VI se en annen vei.

Arnulf Øverland sier det best i sitt dikt «du må ikke sove»:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv»!

Åge Aleksandersen setter også ord på dette i sin sang «Tenk om»:

«Tenk om det var du min kjære – hvis det var oss to

I en spinkel båt på åpne havet – om det var oss to

Med sorg og håp som bagasje

Tenk om det var oss to»

1.mai er en dag for å ha med seg de historiske linjene. Vår bevegelses historie er historien om menn og kvinner som har gjort en innsats.

Vår felles historie er historien om folk som har trodd på noe, som har skjønt at det er i fellesskap vi gjør visjoner om til handling. Og fått til utrolige framskritt. Vi vet at vi står sterkere når vi står sammen. Fagbevegelsens historie handler nettopp om å være sterke sammen.

Og det var da vi stod sammen med fagbevegelsen og frivilligheten at vi vant kommunevalget i 2015. Det skal vi være stolte av. Og sammen skal vi vise at vi, selv i opposisjon, kan være med på å forandre Norge.  Og sammen skal vi vinne valget i september! Et valg som er både et veivalg for landet vårt. Et valg om vi fortsatt skal ha en sentraliseringspolitikk eller om vi skal ta hele landet i bruk.

Men det blir også et verdivalg. Skal vi fortsatt ha ei regjering som mener at markedskreftene løser absolutt alt, og at det enkelte individ i alle sammenhenger skal kunne shoppe velferdstjenester, enten det er skole eller sykehjem. Eller skal vi ha ei regjering som mener at vi løser velferdsoppgavene best sammen. Og at det ikke er størrelsen på bankkontoen som avgjør kvaliteten på velferdstjenestene du får.

Suksessen til det norske velferdssamfunnet handler om å være sterke sammen. Når alle er med og bidrar, blir vi verdens beste land å bo i. Dette skyldes ikke flaks og tilfeldigheter. Det skyldes mange kloke politiske veivalg – i bunnen ligger troen på fellesskapet. Solidaritet med andre. Målet om rettferdighet og like muligheter for alle.

Høy sysselsetting og et organisert arbeidsliv, er forutsetninger for et samfunn med små inntektsforskjeller, og legger grunnlaget for finansieringen av vår felles velferd og for enkeltindividers frihet.

Så skal jeg være ærlig å innrømme at arbeid til alle heller ikke kommer av seg selv.

For det første må vi ha bedriftene. Her i Bindal har vi til de grader følt på kroppen, ja faktisk egentlig to ganger, hvordan det er å miste hjørnesteinsbedriften. Hvordan usikkerhet rammer hele familier. Har mamma og pappa en jobb, eller må vi flytte? Heldigvis er dørproduksjonen i gang igjen på Bruket. Og all ære til de ansatte der. Med den gutsen alle som jobber der har, er jeg sikker på at vi skal lykkes.

Bindalsbruket kommer nok neppe til å bli en hjørnesteinsbedrift igjen, men det er utrolig viktig for oss å bevise at vi får det til – hvis vi jobber sammen.

Jeg både håper og tror, at vårt næringsliv i framtida vil bli mere sammensatt. Ikke minst tror jeg at næringslivet i Bindal i framtida blir basert på de naturlige fortrinnene vi har her. Havet og fjordene våre, er nettopp et slikt fortrinn. Jeg applauderer vilt, initiativet for å få flere til å bli fiskere. Vi ser at det skjer knoppskyting knyttet til havbruk. Selv om jeg er super inhabil må jeg få lov å skryte av tantegutten min, Lars. Jeg er bare så stolt av den gutten! Mer kan jeg ikke si, fordi da blir jeg så rørt at jeg ikke greier å avslutte denne talen. Men jeg håper også vi skal få til nye arbeidsplasser knyttet til jordbruket, reiseliv og ikke minst mineraler.

Men det jeg skal avslutte med er nok årsaken til at det er så mange her i dag. Tvangssammenslåinga og tvangsflyttinga av Bindal. Vi har vært i riksmedia før også, men oftest av hyggelige årsaker. Enten det er Adrian som synger eller Lars med flere som fikk en busslast med unge damer på besøk. Men den interessen vi nå har blitt til del, skulle jeg gjerne vært foruten. Og den kom som lyn fra klar himmel på de fleste. Også på Høyres stortingsrepresentanter fra Nordland. Ei uke før bomben sprang, var jeg i et møte sammen med Odd Henriksen som sitter på Stortinget for Nordland Høyre. Jeg spurte han om det forelå planer om å flytte Bindal til Trøndelag. Det gjorde det ikke sa han.

Nå har vi ettertid fått høre at dette var Venstre sitt krav i forhandlingene om kommune- og regionreformen. Men hvorfor Venstre er så opptatt av det kan man bare spekulere i. Jeg spekulerte høyt. Lærdommen er at det er ikke alle tankene som passerer hjernen som bør komme ut.

Jeg har prøvd å spørre  hvilke fordeler det blir for oss bindalinger å bli tvangssammenslått og tvangsflyttet til Trøndelag. Det eneste konkrete er at vi blir landets største oppdrettskommune, og dermed kan tiltrekke oss statlige arbeidsplasser knyttet til havbruksnæringa.

For å si det slik så blir ikke havbruksnæringa i Bindal, Leka, Nærøy og Vikna større ved å slå sammen kommunene. Derfor er regjeringen hjertelig velkommen til i morgen den dag, å flytte statlige arbeidsplasser til dette området. Om så skulle skje, så rett opp handa den som tror at disse arbeidsplassene blir lagt til Bindal. Selvsagt blir de i tilfelle lagt til Nærøysundområdet. Og det skulle blott bare mangle. Det er der man finner det sterkeste clusteret som det heter på nynorsk, av bedrifter knyttet til oppdrett, inklusiv leverandørbedrifter.

Så registrer jeg at lokale venstrefolk peker på at statlige tilsyn og direktorater er den største vekstnæringen i Norge. Det er helt sant. Og ikke ett vondt ord om statlige eller offentlige ansatte. De gjør viktige jobber, men at vi med ei Høyre/Frp-regjering skulle oppleve at veksten i statlige arbeidsplasser ble ei vekstnæring er mer enn surrealistisk. Frp gikk til valg på at de skulle gå til krig mot byråkratiet, og Høyre skulle forenkle og fornye. Det som er enda mer alvorlig er at veksten i private arbeidsplasser har fått en bråstopp under denne regjeringen.

Jeg tror framtida til Bindal ligger i våre egne hender og på våre egne skuldre. Det kommer ikke dalende arbeidsplasser av seg selv. Arbeidsplasser må vi ha for at våre ungdommer, som har lyst å flytte hjem etter endt utdanning, skal få noe å gjøre. Blir vi tvangssammenslått og tvangsflytta til Trøndelag kommer vi til å miste kompetansearbeidsplasser. Den eventuelle nye kommunen skal bli robustifisert i følge Erna Solberg. Det er et nyord som jeg ikke forstår innholdet i, men det høres i hvert fall skummelt ut.

Så er vi etter sigende blitt lovd å beholde de fordelene vi har som nordlendinger. Jeg har vært med i politikken alt for lenge til å tro på slike lovnader. At man skal operere med forskjellige rammebetingelser, enten det er innenfor jordbruket eller det er momsfritak på strøm, innenfor en og samme kommune, ja det er i beste fall naivt å tro på.

Vi må slå ring rundt de fordelene vi har. Jeg er stolt av Bindal og bindalingene. Til tross for at det ikke er så mange av oss, har vi mange ildsjeler i alle bygdene. Vi har kor, korps, idrettslag og ungdomslag i alle bygdene. I det hele tatt en frivillighet som gir oss alle bolyst. Selv hadde jeg en fantastisk opplevelse i påska, da Kviin arrangerte en strålende konsert.

Kjære bindalinger, og alle andre venner av at de beste løsninger finner man nærmest de det gjelder. Takk for at dere stiller opp her i dag, og markerer så tydelig at vi ikke finner oss i å bli til de grader overkjørt. Så skal jeg i respekt for at jeg vet det finnes bindalinger som mener denne tvangsbruken er bra også si at jeg respekterer selvsagt deres syn.

Men skal jeg gjøre jobben min som ombudskvinne for bindalinger, og for den saks skyld sørhelgelendinger, kan jeg ikke jobbe for annet enn det jeg mener gagner oss best. Nå mener jeg at det er svært mange argumenter for at Bindal fortsatt skal være en egen kommune, og at vi fortsatt skal være nordlendinger.

Derfor er jeg glad jeg er med i et parti som har sagt at hvis kommuner som blir tvangssammenslått, og vil ut av tvangsekteskapet, så skal de få innvilget skilsmisse etter valget.

Igjen, gratulerer med dagen og tusen takk for at dere ville høre på meg i dag. Det betyr enormt mye for meg å være hjemme i Bindal – akkurat i dag.

Tusen takk!

Lisbeth Berg-Hansen