Etter avtale med staten skal Hurtigruten levere transporttjenester for passasjerer og gods langs kysten, fra Bergen til Kirkenes, mot et årlig vederlag på rundt 700 millioner kroner.

Anløpsavgiftene og vederlag i havnene, som Hurtigruten mener er for høye og har utfordret i rettssystemet, er noen av kostnadene som skal dekkes av det faste vederlaget som Hurtigruten mottar fra staten.

I realiteten er det staten som dekker en betydelig del av Hurtigrutens havneutgifter gjennom kystruteavtalen. Dersom de vinner søksmålene, betyr det at de har fått et for stort vederlag og må betale det tilbake igjen til staten.

Det er en av grunnene til at EØS-avtalens overvåkningsorgan ESA ser nærmere på Hurtigruten for tredje gang. Begge de to tidligere rundene endte med dom mot Hurtigruten. Problemstillingen var ikke nødvendigvis helt lik, men dommene omhandler reglene for offentlig støtte. ESA vurderer fire ulike forhold hvor de mener Hurtigruten kan ha mottatt ulovlig statsstøtte.

For det første stilles det spørsmål ved at den kapasiteten staten kjøper er reservert for ordinære passasjerer, men ofte selges til cruisepassasjerer.

For det andre om det betydelig høyere vederlaget for perioden 2012 – 2019 sammenlignet med vederlaget i forrige kontraktsperiode, i seg selv indikerer overkompensasjon.

For det tredje om Hurtigruten mottar overkompensasjon ved at det avtalte seilingsmønsteret med anløp i 34 havner ikke alltid oppfylles.

For det fjerde har ESA, med henvisning til Hurtigrutens saker om tilbakebetaling av havneavgifter, spurt om reduserte havneavgifter vil føre til overkompensasjon dersom statens vederlag ikke reduseres tilsvarende.

Dersom ESA finner at Hurtigturen får utbetalt mer enn en rimelig fortjeneste, så må man forvente at Hurtigruten betaler tilbake deler av vederlaget til staten.

Det kan ikke være slik at Hurtigruten skal få både i pose og sekk.

Kjell-Olav Gammelsæter, direktør i KS Bedrift HavnBernt Christoffer Aaby, næringspolitisk rådgiver i KS Bedrift Havn