La det først være sagt: Her singler det i glass så det riktig knaser etter. Ja, jeg formelig strør om meg med skremte pinnsvin i ballongbutikken. Undertegnede er selv artist og har fått både heftige kraftsalver av fy-ord - og en enda større kaskade av innsmigrende og velformulerte godord - levert gjennom den aktuelle penneknektens til tider selvnytende ordfekteri. Nå kan det jo være en viss fare for at det blir mer pepper og mindre honningdryppende superlativer å høste fra den kanten heretter, men det får våge seg. Noen ganger må man bare stikke hodet frem. Så her kommer det:
Vi er tusenvis av mennesker som nyter konsertene og folkelivet på Rootsfestivalen. For oss blir det å lese Jostein Pedersens synsing om konsertene en øvelse i tålmodighet, oppgitthet og mild forbauselse. Jeg mener, vi kan alle ha en kjip dag eller to på jobb, men vi trenger da ikke kose oss med infamiteter og personkarakteristikker av den grunn. På samme måte som Pedersens dagsform kan synes å fare opp og ned, kan også vi bli tatt med på en flytende bølge av mye og passe god vin og hyggelig stemning, slik at vi griper til beskrivelser av hva som er store kjønnsorganer når vi skal formidle vår kåthet og lyst. Men det kommer da heldigvis ikke på trykk. Men dessverre, med BA og den notoriske leiesoldaten fra Dønna er det annerledes.
Jojo-Jostein spinner rasende rundt og farer opp og ned – presis som en uberegnelig og surrete jojo, som vi aldri helt vet hvor vi har. For eksempel finner han det for godt å påstå at 25-årige Sondre Justad knapt er berettiget til å synge om kjærlighet, siden dette er noe han nødvendigvis må ha lite erfaring med, stakkars unge mannen. Men stopp litt nå, Jojo-Jostein: Du har helt rett i at Justad er en ung mann. Men har du glemt at kjærligheten gjerne brenner sterkere, enklere, og iallfall annerledes hos de unge enn den gjør hos eldre herrer med ustabil testosteronproduksjon og lassevis av amorøse skuffelser bak seg? Og glemte du kanskje å se deg i speilet og reflektere over at vi som er litt eldre beboere i denne steinrøysa, nok er mer å betegne som «oljebarn» enn den markerte oljeboringsmotstanderen Sondre. Han tilhører jo for svarte den generasjonen som skal arve møkka vi har etterlatt oss. Glemte du det, sa du? Jaja, du Jojo-Jostein - glemsomhet er dessverre en svakhet alderen bærer med seg.
Og du Jojo: Hvis Sivert var «Søvnige Sivert», hvem var du - du som ikke for ditt bare liv kunne stå ut med at magiske «Into the Sea» ble tilegnet Roy Jacobsen. Hvorfor er det «vrøvl» at noen får en låt tilegnet til seg? Og hvorfor går det sånn innpå deg? Liker du ikke Roy Jacobsens beskrivelser av heimtraktene dine? Siden du synes å være like glad i lettkjøpte alliterasjoner som tegneseriemannen Stan Lee tenker jeg at vi kunne kalt deg for «Jamrende Jostein» den kvelden der.
Sånn kunne vi vel fortsatt med eksempler på at du i ditt anmelderi farer snart litt hit, og litt dit, akkurat som det leketøyet du har fått navn etter, mens det ramler og smeller litt tilfeldig både her og der. Gitt nylige hendelser i nærområdet er det fristende å sammenligne med oppførselen til fulle sandnessjøværinger med minigraver. Men det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre.
Men det er for eksempel slik at Vidar ikke har merket noe til at det er et folkekrav at han skal ha på seg kilt på scenen. Det er nok bare i dine drømmer det er slik. Og det er jo forståelig, Vidar er en kjekk mann, med fine legger. Og – må jeg tilføye - med all respekt og god kjennskap til resten av det strengespillende mannskapet i Irish Brew – det er nok Vidar som står strengefinessene der i gården. Var jojo’en din på opptur den dagen der, kanskje?
Men du: Det får være nok nå. Jeg slutter mer eller mindre her. Jeg er helt innforstått med at anmelderi er synsing tatt ut av det store blå. En gjengivelse av egen opplevelse av det som leveres fra scenen. Terninger trilles tilfeldig, og slik er anmeldernes synsing også, preget av deres egne forventninger, preferanser og dagsform. Det hadde bare vært å håpe at man i det som står ved siden av og under terningen kunne holde seg til en form der man unngår det reneste flåseri og det som forhåpentligvis er ugjennomtenkte spydigheter. Jeg syns egentlig du har en fin formuleringsevne, ville bare vært så fint om den ble brukt med saklighet og respekt. Men nå har det blitt sånn at om man er aldri så enig i at Kong Åge leverte til en sekser, så er man likevel litt anspent når man klikker seg inn for å lese saken. Basert på erfaringer fra tidligere skriftstykker er man jo litt i angst og beven for hva slags tanker som kan vise seg å ligge bak uttrykket «Sukkerhanin», som står i overskriften ved siden av sekseren.
Men: Heldigvis vet vi jo at jojo’en alltid har vært ei døgnflue, så det går vel over en gang.
Hører du, Matti? Jeg var på nippet til å kalle denne lille epistelen for «Jojo-Jostein og Møkka Matti», men det får være måte på å bruke samme virkemidler som Pedersen. Jeg tenker heller som Jokke: «Alt kan repareres». Vi får tro at han hadde rett. Bare det ikke blir forsøkt teipa i hop med studenter på sommerjobb… Vi er dusinvis av musikere her på stedet som mener at Hr. Redaktør Riesto selv gjør en fin og kompetent jobb som anmelder. Uansett hva slags terninger vi har fått, så er det alltid full respekt og mindre dilettanteri og kjæling med egne ord å spore i redaktørens anmeldelser. Det finnes dessuten flokker av kompetente og dønn seriøse frilansere der ute. Hvis du vil kan jeg gi deg noen tips.
Vi vet jo at dere gnir dere i hendene av all klikkingen og interessen (og kanskje noen kroner) Jojo-Jostein sine eskapader genererer – sikkert inkludert dette innlegget. Men - som du kanskje har fått med deg – vi blir litt flaue av lokalavisa vår, vi som frekventerer en og annen backstage i løpet av året. Sukk!
Fortsetter det sånn så får vi vel bare lage en parafrase over Jokke, droppe hele BA, og tenke at «Alt kan ignoreres.»
Ronny Bertelsen
Småbrydd artist og festivalgjenger
