For ganske mange år siden kunne Are Kalvø i NRK P2s satireprogram Hallo i Uken konstatere at «120 prosent av Norges befolkning vil ha Jonas Gahr Støre som statsminister», sitert fritt etter hukommelsen.

Og det var sant, på sterkt overdrevet vis. Den gamle partisekretæren Haakon Lie hadde i forbindelse med lansering av bok og 103-årsdag melde at Jonas Gahr Støre måtte bli Arbeiderpartiets neste partileder. Den pressekonferansen ble forøvrig også gjenstand for en del satire fra Hallo i Uken.

Dette var i 2008. Det føles litt som om det var i 1998.

Det er altså lett å glemme det, men for knappe ni år siden var Jonas Gahr Støre kanskje Norges mest populære politiker. En selvsikker vokter av det som kanskje er det tryggeste politikkområdet for en norsk statsråd, nemlig konsensusfeltet utenriks, der vi til nøds er uenige om hvorvidt Norges ambassade i Israel skal ligge i Tel Aviv eller Jerusalem, litt satt på spissen.

I natt må Jonas Gahr Støre konstatere at hans parti ser ut til å gjøre et dårlig valg, om enn ikke like dårlig som katastrofevalget i 2001.

Samtidig gjør SV og Senterpartiet et brakvalg, selv om sistnevnte nok er skuffet over at man ikke nådde de store høydene som ble spådd tidligere i år. Luften gikk ut av distriktsopprøret til Senterpartiet på nasjonalt plan, mens vi kan notere oss stor fremgang i Nordland og ikke minst på Helgeland for agrarpartiet.

Aftenpostens Trine Eilertsen konkluderer med at Erna Solbergs regjeringsprosjekt skrangler videre. Det er et godt bilde. For dette har egentlig vært en valgkamp der partienes politikk har kommet litt i skyggen for personene. For min egen del har jeg til det kjedsommelige sett et bilde av Erna Solberg som står foran hav og fjell med en kaffekopp fra syttitallet, med en liste over litt generelle fine mål, som Høyre hevder å arbeide mot, uten at det føles veldig konkret.

Det er imidlertid litt mer enn inntrykket man sitter igjen med fra Støre, som mest av alt har spilt lydmann i videoer på facebook. Det gir minner om Jens Stoltenbergs stunt som drosjesjåfør, og ikke så veldig gode vibber. Dette er selvfølgelig bare én liten del av en stor valgkamp, men jeg er neppe alene om å føle at Støre og Arbeiderpartiet ikke klarte å forklare velgerne at de måtte stemme rødgrønt. Støre skal samtidig ha litt ros for å ha vært tydelig nok i debattene til at han ikke lenger kan kalles noen tåkefyrste. Ikke at folk kommer til å slutte å kalle ham det, men det er mest fordi de har svak fantasi.

I denne personvalgkampen har Støre vist seg å være alt annet enn det sikre valget han fremsto som i 2008. Én del av det er at Støre har vært utsatt for en tidvis ganske tåpelig kampanje der han først angripes for det ene eller det andre, og så til alt overmål forsvares av NHO. Men det kan hende det også handler vel så mye om at han rett og slett ikke klarte å fenge velgerne.

Med 89 prosent av stemmene opptalt er det vanskelig å se at dette kan ende med annet enn en blå seier. Det kan tenkes at både KrF og Venstre havner under sperregrensen, i så fall er det mulig at Støre blir vår neste statsminister. Det er det ennå litt for tidlig å konkludere.

Det vil nok være vanskelig for Støre å fortsette som Arbeiderpartiets leder om Erna Solberg fortsetter som Norges statsminister. I alle fall på lang sikt.

Simon Aldra, nettsjef Brønnøysunds Avis