Da jeg åpna Brønnøysunds Avis på gebursdagen min, 19. Januar, var det en svær gratulasjonshilsen til meg fra Bunnpris. Ja ikke bare til meg, men til alle brønnøyværinger. «Du kan nå handle på søndag!» Til lyden av kirkeklokker kan jeg søndag kl. 11.00 få stille meg i køen av handlelystne brønnøyværinger og få dekket mitt sug etter melk og brød på Bunnpris.

Jeg vil bytte ut "gratulerer" med et ord jeg vanligvis bruker i en annen sammenheng. Samfunnet går neppe til grunne om vi gjør søndagen til en handledag, men vi har gått over en grense. I tusen år har vi hatt helligdagsfred i landet vårt. Det har vært en del av den kristne kulturarven som mange har blitt så opptatt av i det siste. Og vi har levd godt med det. Når ledelsen i Bunnpris hevder at "kundene ønsker søndagsåpne butikker", så lurer jeg på hva det utsagnet bygger på. Jeg har i hvert fall ikke blitt spurt.

Det å ha en rytme i tilværelsen som preget fellesskapet har vært en del av vår kultur. Nå har den enkeltes individuelle valg blitt viktigere enn en felles rytme. Men de fleste valg har en pris. For matbutikkene handler det selvfølgelig om å selge mest mulig. For oss kunder blir det enda enklere å få dekket små og store behov i øyeblikket.

Vi har bra med matbutikker i Brønnøysund og alle har åpent til langt på kveld. Det som betyr mest for mitt valg av butikk, er om de har inne de varene jeg ser etter, og at det er betjening til stede som det går an å spørre om noe. Forbedringer på det feltet hadde vært mye viktigere enn søndagsåpent. En kvalitetsheving skulle jeg gjerne gratulert.

Jeg blir ikke overrasket om andre matbutikker vil følge etter Bunnpris. «Kjøpekulturen» har kanskje vúnnet en seier, men vi har tapt noe viktig: En annerledes dag med ro og fred til å gjøre andre ting enn det som er hverdagenes jag og stress.

Even Borch