For noen år siden snakket jeg med en mann. Han så ut av vinduet, og så begynte han å snakke.
– Jeg vet ikke om alle helt vet hva som skjedde. Vi drepte faktisk folk.
Mannen var veteran, fra tjeneste med norsk flagg på skulderen og blå beret. Han er en av mange. Og mange, sikkert de fleste, kom tilbake fra sin tjeneste i det store utlandet med gode erfaringer. Mange vokste nok på det.
– Det var et eventyr, sa en annen mann en gang, med erfaring fra internasjonal tjeneste.
Men mange kom tilbake ødelagt. Ikke bare fysisk, for noen ble også det, men psykisk.
Norske soldater har nok ikke alltid vært godt forberedt på det de skulle møte. Ofte var det, slik jeg har forstått, dårlig tid, og hastverk med å fylle kontingenter. Etter hvert ble det vel likevel slutt på å sende vernepliktige soldater.
100.000 nordmenn har tjenestegjort i internasjonale operasjoner for Norge, ofte på vegne av FN, noen ganger på vegne av NATO.
Hvert tiår har sine veteraner. Vi har menn og kvinner som bidro under katastrofen andre verdenskrig var for fedrelandet. Derfor er det passende at veterandagen er på samme dag som frigjøringsdagen, 8. mai.
Den første norske internasjonale tjenesten var Tysklandsbrigaden, men det er i ettertid FN som har vært Norges oppdragsgiver i de fleste tilfellene. Fra «politiaksjonen» i Korea, der norske feltsykehus bidro til å øke overlevelsesratene markant i forhold til bare et knapt tiår tidligere, til Gaza, Kongo, og ikke minst Libanon, Bosnia og Somalia.
I 1999 deltok Norge med bakkestyrker i Kosovo, som også var første innsats under NATOs stjerne. På 2000-tallet har Norge deltatt i Afghanistan, Tsjad, Irak, Sør-Sudan, Egypt, Adenbukta og i Syria. Og dette er på ingen måte en komplett liste.
Veteraner finnes derfor i alle aldre. Jeg har møtt dem i 90-årsalderen, og jeg har møtt 21-åringer som fortalte om bombekasterangrep på basene i Afghanistan.
Man kan mene hva man vil om at Norge deltar i internasjonale operasjoner. Afghanistan har nok vært kontroversiell i Norge, og i noen kretser er Kosovo fortsatt et betent spørsmål. Det er politikk. Det vedgår ikke dette. Det vi nå snakker om er unge menn, og de siste tiårene også kvinner, som har vært villige til å sette sine liv i fare for noe større enn seg selv. De har ofret av seg selv, i noen tilfeller sine liv, for å gjøre en innsats.
Som nordmann rører det meg. Jeg er stolt av dere. Dere har all grunn til å være stolte av dere selv.
Gratulerer med dagen.
Simon Aldra, journalist
