Bankerått

Skambankt traff mellomgulvet akkurat slik det skulle.

5

Festival

Kultur

Skambankt fikk mange nye venner i Brønnøysund i kveld. Det er en del av sjarmen med festivaler, se noe man ikke har hørt før - og bli betatt. Skambankt ga juling og andre kjærtegn, som boken heter.

Undertegnede har sett dem to ganger før. Den første gangen gjorde vondt i mellomgulvet, sånn som det skal. Derfor virket det som en risiko at de startet med signaturlåten "Skambankt" - som er så avhengig av at den sitter lydmessig. Men bassen og trommene satt de, og konserten ble akkurat den fysiske opplevelsen som en Skambankt-konsert skal være. Jærbuene harvet løs (røk en basstreng!) og ga publikum den kaldkjeften vi trengte etter Marit Larsens milde brygg. Oppkriften er like enkel som en er vanskelig: Knalltett punkrock - uten å gå i "nå spiller vi den litt fortere"-fella. Det store rockehjertet bak skinner gjennom.

Bandets utfordring er de ikke fullt så raske låtene, hvor basstromme-nå-klapper-dere-sekvensene kan bli dryge. Da hviler de tidvis mer på viljen enn låtmaterialet. Men akkurat idet den følelsen slår inn, så trør de - ironisk og hjertelig - til med en fantastisk  trommesolo, hvor hammerfestværingen Børge Sageng Henriksen gir nytt liv til en utskjelt øvelse.

Med "Desertør" er de på sporet igjen, det er ur-Skambankt som er tingen (men hvor ble det av "KKK"? Sjekk ut tidenes anti-Bondevik-sang, dere nyfans!)

"Malin" blir presentert som en ballade - ja, alt er relativt - og den viser bandets melodiøse understrøm, som sammen med det tette punkdrivet lager en uimotståelig kombinasjon.

Takk for banken!

Matti Riesto