Bravo for bluesen

Blueskollektivet vant hovedscenen

5

Rootsfestivalen

Rootsfestivalen

Etter fjorårets overbevisende opptreden i Teltet, var Blueskollektivet klar for hovedscenen. Sørgelig få hadde møtte opp så tidlig, men gutta med Remi André Slotterøy i spissen gikk på med dødsforakt. De vant.


I løpet av dette året har de opparbeidet seg mye rutine, uten å bli kjedelige vanedyr. Slotterøys stemme har et større register og diksjonen er fenomenal. De som sier de ikke forstår brønnøydialekt må være døve. Trommeslageren har mer trøkk i stortromma og er detaljrik i bruken av batteriet, gitarrekka er så samspilte som hånd i hanske og virtuosen på brett er mer oppfinnsom og blåere enn i fjor.


Blues på brønnøydialekt høres som en motsetning. Vel, ingen eier blåfargen og Blueskollektivet fremfører allmenne temaer de fleste kjenner seg igjen i uansett bosted, hudfarge, kjønn og alder. Det musikalske underbygger teksten – eller motsatt. Når Slotterøy synger «Det e’ kkje krig før du har mesta en venn» ledsages det av et rispende og aggressivt tonefølge. Når han synger «Djevelen banka på og du slapp ho inn, ho fæsta røtter djupt i ditt sinn» er det sårt, lengtende og dvelende. Hånden i været den som ikke kjenner seg igjen.


Det er mulig at de har mer enn nok med instrumentene sine, men enkelte vers og refrenger skriker etter koring fra de andre. Dette for å underbygge Slotterøys tydelig dramatiske anlegg som ennå ikke har fått utløp. Han viser takter til løssluppenhet på scenen og enkelte ganger er han ikke redd for å blottstille følelsene. Alt dette kan ha med tid, sted og stemning å gjøre og øyeblikkets virkning på omstendighetene. Det var dette med øyeblikket, da. Det fåtallige publikummet ble flere etter hvert og regnet innbød ikke akkurat til forbeholden deltakelse. «That’s shit, babe, let’s move on» som Big John Turner ville ha sagt.


Bunnlinjen blir allikevel at Slotterøy og kollektivet kjenner sin blues. De vil sin blues. De gjør sin blues. Og de kan den.


Jostein Pedersen