«Kongens nei» er en sterk film, og den beste norske krigsfilmen jeg noen sinne har sett.
Fra filmens begynnelse til slutt er det Jesper Christensens «kongsgjerning» som bærer filmen. Det betyr ikke at han bærer alene, her er det svært godt skuespill hele veien. Jeg nevner særlig Karl Markovics, som spiller den tyske sendemannen Curt Bräuer. Som dyttes inn i en situasjon han ikke er herre over, som han ikke kan kontrollere, og som han ikke liker. Og det får Markovics formidlet. Anders Baasmo Christensens tolkning av kronprins Olav er også god.
Barns skrekk er alltid virkningsfullt, men gjerne litt vanskelig å få til å virke ekte hos unge skuespillere. Prins Harald (Magnus Ketilsson Dobbe), prinsesse Ragnhild (Sofie Falkgård) og prinsesse Astrid (Ingrid Ross Raftemo) klarer likevel å formidle frykt for tyske soldater. Det blir et hjerteskjærende øyeblikk.
Noen vil nok kritisere medfarten regjeringen får i filmen. Johan Nygaardsvold er en usedvanlig viktig politiker i norsk mellomkrigshistorie, men historien er ganske klar, han og store deler av kongens råd sviktet i aprildagene. Nygaardsvold selv er kanskje tolket litt for ynkeslig, men jeg har lest skildringer som minner mye om fremstillingen. Om noe får utenriksminister Koht, sannsynligvis et av Nord-Europas største ego, kanskje for lett medfart.
Fotografisk står filmen støtt, John Christian Rosenlunds (Bølgen, Kampen om tungtvannet, Halvbroren) foto står ikke tilbake for det beste i Norden, og kan godt måle seg internasjonalt. Det er også nydelig å høre filmlyd fra norske filmer der man får med seg dialog og handling. Filmens musikk bidrar også til å bygge opp dramatikken forteffelig.
Visuelle effekter, som senkningen av krysseren «Blücher» ved Oscarsborg, er gode. Scenen blir troverdig, og er bedre enn mye vi har sett tidligere i Norge (for eksempel under Kampen om tungtvannet).
Man kommer tett på kong Haakon. Man kommer tett på, på en måte man ikke klarer å oppleve i biografier og historieskrivningen. Christensen er denne filmens nav, uten ham ville den ikke kommet noen vei. Det finnes gode biografiske filmer som ødelegges, og ikke når sitt potensiale fordi tittelrollen fylles av feil person. Men Christensen er rett person. Han er kong Haakon, i en grad som gjør at det går kaldt nedover ryggen. Den republikanske dansken sier selv at den gamle kongen var en stor mann. Det minner meg om psykiateren Johan Scharffenberg, en av Norges mest innbitte republikanere i 1905. På Kong Haakons fødselsdag, 3. august 1940, banket han på Slottets port, og krevde å få lagt frem en gratulasjonsprotokoll.
«Kong Håkon hevdet i 1905 det norske folks selvbestemmelses rett. Nu står han som merkesmann for folkets vilje til frihet og selvstendighet», skrev doktor Scharffenberg.
Det er det «Kongens nei» dreier seg om. Kongen, hva man enn måtte mene om monarki og monarker, var det norske folk personifisert i 1940. Og det har Erik Poppe klart å formidle i den beste norske filmen jeg kan huske å ha sett på svært lenge.
Simon Aldra
