Bare så vi vet det; av de 13 sangene som ble fremført under konserten, var 10 hits i Storbritannia. Reggaeflørten «From Rochdale to Orcho Rios» ble aldri en hit og minisymfonien «Feed The Benefit» på nærmere 12 minutter ble aldri utgitt på singel, men var til gjengjeld på hitalbumet «Deceptive Bends». Man kan bli svimmel av mindre. Det var en slagerparade med en løpsk levende jukeboks.
Graham Gouldman, som fylte 70 i mai, har fremdeles stemmen intakt. Han har skrevet de fleste sangene og det er han og trommeslageren Paul Burgess som er med fra den første 10CC-turnéen i det Herrens år 1973. Det er ikke til å holde ut at det er 43 år siden, da man satt pliktskyldigst på gutterommet og noterte Top 40 fra Radio Luxembourg.
De er britiske gentlemen og fremstår mer som fondsforvaltere i Barclays Bank enn fordums popstjerner. Da de plutselig står på scenen og åpner med «The Wall Street Shuffle» (1974), er det klart at her leker vi ikke popmusikk. Som Supertramps konsert i fjor, bestreber de seg på å ligge så nær opp til den opprinnelige plateversjonen hvilket de lykkes godt med konserten igjennom.
Mens Supertramp var mer en album-gruppe, var 10CC både en hit- og albumgruppe. Samtidig som de var bestselgere, var de også kritikerfavoritter hvilket bevises med konserten der mange av preges av klassisk tidløshet. Musikken er intelligent, full av tempiskift og lekre harmonier der mange av tekstene er krydret med fornøyelig erke-britisk «understatement». Avslutningsnummeret er deres første hit «Donna» (1972) sunget a cappella hvilket burde brukes som skoleeksempel til håpefulle Idol-deltakere.
Hvis man har hørt platene, var det som å være til stede på konserten. Her var det ikke mye å sette fingeren på. Så da er det vel bare å ønske seg Status Quo til neste år.