Mystiske ambiente lyder suser i høyttalerne idet The Fjords entrer scenen og har æren av å åpne den siste Roots-kvelden. Spenningen ligger i luften. Hvilken musikalsk opplevelse vi får av bandet med Brønnøy-vokalist Petter Vågan i spissen?

The Fjords skal ha mye kred for måten de fremfører den elektroniske musikken på. Lydene de tryller frem harmoniserer særdeles godt med hverandre, det er rett og slett fasinerende å se på dem jobbe teknisk på scenen. De har ett godt øre med hverandre, hopper fra ett instrument til ett annet, og har stålkontroll over et stort antall pedaler, knotter og andre musikalske duppeditter. Det er i seg selv spesielt å se Vågan spille på det som ser ut for meg en fiolinbue på gitaren. Ikke minst måten hele bandet lever seg inn i det de gjør.

Men selv om de på det tekniske presterer med glans, så er grepet om publikum noe snodig. Fjords er for det meste i sin egen lille boble på scenen, og veldig distansert publikum. Jeg opplever det som deres greie, men som sagt litt snodig. Et «Har dere det bra?» og et «Skål» fra vokalisten er så og si nærmeste man kommer i kontakt med bandet.

Også er det låtene, hvor de utelukkende bare spiller låter fra albumet sitt Silhouettes så vidt jeg kunne oppfatte. Om dette ikke er tilfelle så fører dette videre til neste problem, og det er anonymiteten til låtene. Mye romklang, dirrende bass og mye av det samme tempoet gjør at låtene flyter inn i hverandre. Jeg opplever det som vanskelig å skille sangene fra hverandre og savner kontraster. Låtene blir litt for like hverandre. For å komme med ordspill ønsker jeg også litt storm på fjorden.

Men på en annen side er det uten tvil om at det er det som er meningen med musikken. Man blir oppslukt av den på en annen måte, mere transeaktig. Respekt skal dem ha for å ha skapt seg en såpass særegenhet, noe som gjør The Fjords til det dem er. Vågan synger rent og i stil med musikken deres. Der låtene mangler spenning tar bandet igjen med vakre toner og spennende komposisjon av lyder og rytmer. Mystikken kan kanskje være spenning i seg selv.

Men til slutt ble det også storm, om ikke en liten tsunami, med «All in» og «Silhouettes». Av og til er det også greit å spare det største fyrverkeriet til slutt, og dette tilgir mye av den anonyme starten. Men topp ble det dessverre ikke denne gang.