Det er ikke en enkel oppgave på kort tid å eksplisitt gi noen grunnleggende og klare vurderinger av påvirkningsfaktorer og effekter på ærfugl og ærfugldrift av allehånde inngrep og utslipp, herunder lakseoppdrett og alt som det fører med seg. Det viser litteraturstudien sammenfattet i en ordrik, men noe tannløs rapport, NINA Rapport 1405 (102 4-sider med 8 sider referanser). Det er tydelig at NINA ser behov for å gjennomføre et mer omfattende studium som grunnlag for en konsekvensvurdering, og at de finner det vanskelig å dra mer klare konklusjoner på dette stadium.
Fokuset på ærfugl skyldes den symbolstatus arten, kanskje noe vel overdrevent, fikk ved verdensarvprosessen 2001-2003. Både den naturlige bestanden og den kulturbaserte dunværsbestanden ble derved løsrevet fra sin plass i det marine økosystemet.
I teksten henvises til hjemmesidene til Stiftelsen Vegaøyans Verdensarv med hensyn til bakgrunn for innskrivningen som verdensarvområde, men det er ikke gått tilbake og forsøkt å vurdere saken ut fra grunnlaget/forutsetningene for tidligere nasjonale vernetiltak i området og den internasjonal verdensarvstatus, knaggene som skiller Vegaøyan fra alle andre sjø- og skjærgårdsområder i Norge.
Noen hovedpunkter:
* Vega fikk tidlig en status blant våre viktigste våtmarksområder (det står vist i rapporten også)
* Vega var et av våre viktigste ærfuglområder både ad hekking, myting og overvintring
* Ærfugl stort sett over hele lander sliter og bestander går ned
* Vega har opplevd sterke nedganger i ærfuglaktivitetene (selv om det er gledelig at fornyet interesse for «tamm-e» og dunsanking fra «vill-e» har bedret hekkingen), men er tross det et meget viktig ærfuglområde.
* I en slik situasjon vil alt som påvirker ærfuglaktiviteten negativt, særlig myting og overvintring,være særlig uheldig. Derfor er føre var-prinsippet særlig viktig i håndteringen av de områdene på Vega som brukes av ærfugl.
Sluttkapitlet (6) beskriver behov for generell og spesielt innrettet forskning omkring problematikken over tid. Studier omkring en art (ærfugl) burde i tillegg skje ved grunnleggende økosystemsundersøkelser.
Blant ærfuglens spise er blåskjell. Nylig utførte lokale undersøkelser ved Norges Fiskarlag, omtalt i Brønnøysunds Avis, viser følgene som avlusningsmidler har hatt på reker og andre skalldyr. Ikke overraskende resultater som av eier Arnljot Arntsen bare kommenteres med at «vi følger norsk lov». I hvilken norsk lov står det at man kan ødelegge i naturen? Hva med å følge almenn norsk moral? Slike undersøkelser burde for øvrig også omfatte blant annet blåskjell.
Oppdragsgiver, Vega kommune, kan finne det gunstig ikke å få klare råd, da vil man kanskje oppfatte det som om man står fritt. Rapporter som NINA Rapport 1405 er imidlertid generelt ikke egnet til å fatte forvaltningsmessige beslutninger på, og særlig ikke noen som strider mot verdenarvkonvensjonens verdigrunnlag og nasjonalstatens moralske forpliktelser. Av denne rapport, ekspertbefaringsrapporten fra UNESCO og SWECO sin rapport framstår i så måte SWECO-rapporten som klarest.
Det er alltid bra med sammenlignende studier av andre områder truet av ulike inngrep. WWF Norge la i 2016 fram en rapport som viser at 50 % av naturområdene på verdensarvlisten er truet. Det betyr i praksis at verdien av de som i liten grad eller ingen grad er berørt øker i takt med eksploatering.
Er det så noe annet område i Norge med store ærfuglkonsentrasjoner, gamle egg- og dunværfredninger, nasjonalt vern og internasjonal vernestatus samt erfaringer med alvorlige inngrep, som i noen grad kan sammenlignes med Vegaøyan? Og som man kan trekke noe almenn lærdom av?
Tautrasaken
Et av de største egg- og dunværene i Norge var i sin tid Tautra i Trondhjemsfjorden, kjent allerede på 1700-tallet med tinglyst fredning før 1774. For den moderne ornitologiske vitenskap ble Tautra gjenstand for studier/forskning fra omkring 1955-60. Her var blant annet over 1000 par hekkende ærfugl i 1960-1970, 1650 par i 1975. Dertil var her bla 2500 hekkende par fiskemåse.
I 1974 ble det tross kraftige advarsler med hensyn til miljøkonsekvenser startet bygging av en molo på 2200 m med vei over Svaet (sundet) mellom Frosta og Tautra. Anbudet lå på ca 7 mill kr, men sluttkostnaden ble mye høyere. I 1986 var den hekkende ærfuglbestanden redusert til under 100 par og fiskemåsebestanden omtrent utradert. Rovdyr og økt ferdsel ble for mye for ærfuglene på land og lukkingen av Svaet førte til at strømmen forsvant, bunnen ble dekt av sedimenter og beiteplassene for ærfugl borte.
For sent ble området fredet etter naturvernloven 14.12 1984 og dertil gitt internasjonal vernestatus som Ramsarområde (med grunnlag i den internasjonale våtmarkskonvensjonen, Ramsarkonvensjonen av 1971) av Ramsarsekretariatet i Sveits.
Da hadde rev, mår, piggsvin, grevling invadert Tautra. Ferdselen økte på land og sjø med bade/strandliv i sårbare områder og for sikkerhets skyld ble en utendørs musikkfestival også langt til øya.
Etter noe tid startet Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, som ansvarlig forvaltningsmyndighet, et møysommelig arbeid med å prøve å rette opp noen av beslutningstabbene, bla ble moloen åpnet (markert med mye fint folk tilstede) for å få gjennomstrømning og reetablert noen av beiteområdene for ærfugl. Kostnaden ble 60 millioner kroner. Andre tiltak ble også iverksatt; rovdyrstengsler, predatordesimering, forsøk med ebaner osv. All denne gode innsatsen ledet til en forbedring på noen punkter (bla mht overvintring av ærfugl), men å få tilbake situasjonen for dyrelivet slik den var før moloen kom, er ikke mulig uten helt andre, og i dag urealistiske, ressurser. Naturverdiene er derfor redusert for alltid.
Vitenskapsmuseet i Trondheim har for øvrig nylig utgitt et samlehefte om alle sider ved Tautra (Thingstad red. 2016).
Froan
Når det gjelder andre sjøfuglområder som kan sammenlignes med Vega, kan også Froan trekkes fram. Området ble fredet i 1979. Flere undersøkelser er gjort i området. I NINA-rapport 202 (Røv 2006) går det fram at store urørte områder er særlig viktig for mytende ærfugl, grågås og siland, for hekkende storskarv og som kasteplassar for havert. Her har det vært mindre nedgang i bestandene av sildemåke og fiskemåke i reservatet enn områda utenfor.
Av særlig betydning vil Froan kunne være som referanse-område for lignende områder. Dersom Vega-rapporten hadde gransket resultatene fra Froan-studia ved siden av tilfellet Tautra, ville det kanskje ha vært mulig å konkludere noe klarere.
Føre var-prinsippet
Det var Brundtlandkommisjonen (FNs kommisjon for bærekraftig utvikling) fra 1989 som definerte og innførte dette prinsippet liksom PP-prinsippet (poluter pays principle) og sektoransvarsprinsippet. Om føre var-prinsippet skulle gjelde noe sted i dag så måtte det i det minste gjelde Norges internasjonale forpliktelser slik som i Verdensarv- og Ramsarområder. Som i Vegaøyan verdensarvområde. Man kan undres over hvorfor NINA rapport 1405 ikke fokuserer på det og ikke ser det som et argument for forslagene i kapittel 6.
Fredning/tinglysningsinstituttet
Ved overgangen fra jaktloven av 1951 til viltloven av 1981 ble det gjennomført en endring på sviktende grunnlag. Den gamle fredningshjemmel gjennom tinglysningsinstituttet (paragraf 50 i jaktloven) som eiere av egg- og dunvær hadde ble ved en inkurie strøket. Forholdet er beskrevet i boken «Edderdun fra nord» (Suul 2012). Det var dette hjemmelsgrunnlaget de gamle driverne i Vegaøyan i 17/18/1900-årene hadde som formelt grunnlag for driften, og derved er et viktig element i kulturhistorien i verdensarvområdet.
Dersom en forsøkte å gjøre noe godt for verdensarven kunne Vega kommune så vel som Verdensarvstiftelsen ha grepet fatt i denne problemstillingen omkring slettingen av retten til å tinglyse fredning av egg- og dunvær og tatt den opp med angjeldende direktorat/departement. Det burde være av interesse for eiere av i dag og Nordland Ærfugllag.
Med hilsen
Jon Suul, dr.ing.
Lars Løfaldli, cand.real., zoologi
Nils Røv, cand.real., zoologi
Fylkesråden vil snart gi svar om oppdrett i verdensarven