Det er ikke det at Sivert Høyem mangler perler av sanger å synge til sitt dedikerte publikum gjennom en mannsalder. Men hvorfor må han i Herrens navn samle sine mest anonyme sanger i én konsert å slenge på et par slagere til slutt? Dette var virkelig kjedelige greier som ble møtt med høflig applaus og knapt nok det.
Selv flotte sanger som «January 3rd» og «Into the Sea» (tilegnet forfatteren Roy Jacobsen i publikum – hva er det for slags vrøvl?) var bleke kopier av seg selv. Det var med skam å melde ikke før etter en time at det så vidt løsnet med «Majesty». Da var det for sent, for den ble pliktskyldig etterfulgt av «Sleepwalking Man» som på sett og vis forklarte Høyems tilstand.
Vi kan alle ha en kjip dag på jobb. Han behøver ikke å være rasende, dramatisk, kullsvart i baryton/bass-registeret, desperat eller sensuell hviskende, fortvilet oppi topptonene – han behøver ikke å være noe av dette, men han må altså ikke være kjedelig. Og dette var kjedelig. Kan han ikke bare være seg selv? Formidle sangene sine. Der er det saktens nok å ta av.
Torsdagens konsert var sosionom-pop på P1. Det er da også publikum sovner.
