De har vært på Rootsen før og aldri gjort det dårlig. De har vært flinke, men hvem er ikke det? Alle har vært fornøyde og så har man vært klar for neste opplevelse. Fredagens konsert i teltet (fullt!) var en flott opplevelse som vil leve lenge blant publikum.
Puslespillbitene falt på plass da Horn innannonsert nest siste sang som «Loving Gift» og forklarte at det siste året hadde vært en prøvelse med skrantende helse og uten Anita hadde det ikke gått. Akkurat da skalv jorden et lite øyeblikk for duoen er ikke den som bruker billige knep eller henfaller til simpelt publikumsfrieri – til det er de alt for musikalske. Med ett skjønte vi i publikum; kjærligheten. Den fordømrande kjærligheten som overvinner alt.
Den er forklaringen på Horns avslappede, nedsenkede skuldre, stemmen som er dypere og mer treffsikker enn noen gang og en lekenhet han ikke hadde i fjor. Det forklarer kanskje Bøygards mangel på forstillelse, for når hun holder lengdetonene er det ikke skuespill, men selve livet som synges, fordi hun må. Slikt kan ikke spilles. Det leves.
Bøygard/Horn er så god å være nær. De gjør noe med deg. Samtidig som de nå behersker et stort følelsesregister, er det ikke noe dikkedakkerier musikalsk. De er seks på scenen, fjellstøtt og tett. Riktignok kan det bli litt vel mange gitarsoli, men siden de er mer melodiske enn rytmiske, er det greit.
Hemmeligheten må være at de er et ektepar, men de er også musikere. De står forholdsvis lang fra hverandre på scenen, nettopp fordi de er musikere og tillater hverandre spillerom. Allikevel er de så nære at det skaper enorm energi. Når de ser på hverandre. Ja, da skal de salige ha takk! Og så synge samtidig!
Bøygard er ikke sexy, det blir for vulgært, men så sofistikert sensuell at det nærmest verker i kropp og sinn. Bevegelsene – ubevisste eller bevisste– der armene og hendene luftkjæler om kroppens former er nærmest uutholdelig vakre. Horn er både den flotte brunstbamsen som vekker begjær, men samtidig den uskyldige teddybjørnen som trøster. Begge beviser selvsagt det vi alle vet innerst inne: Hjernen er kroppens største kjønnsorgan.
Alt dette hadde ikke hatt noen verdi uten musikken og parets markante, men allikevel tilbaketrukne nærvær. De er bare katalysatorer for lytterens egne tolkninger som når sant skal sies kan bli overveldende. Når hørte vi slike harmonier sist? Når opplevde vi slik kjærlighet?
Når Rootsen og hjemmepublikum har fått skreket seg hese er det bare én ting å gjøre: Ut og spre kjærlighet! Det er en ordre.