Ulempen med irsk musikk er at man blir så «bætterle» tørst, som vi sier uti øyene. Fordelen er at man blir i et så velsignet godt humør. Stemningen i det stappfulle festivalteltet var i hvert fall ikke til å ta feil av, her var alle blide!
Irish Brew består av åtte (!) lokale musikere som nok en gang manifesterte dette litt eksotiske i brønnøyværingers smak, at irsk musikk står så utrolig sterkt. Det er for så vidt ikke så rart når ambassadører som Publiners og Irish Brew holder interessen ved like og stadig sørger for at kvaliteten forbedres nærmest årlig.
Samtlige åtte medlemmer har Guiness i årene med et repertoar bestående av kjente og mindre kjente sanger. Det spiller ingen rolle, for dette kan publikum. For en utenforstående er det oppsiktsvekkende å merke publikums kjennskap og når til og med klappingen på «The Wild Rover» sitter som et skudd, er det bare å gi seg over. Irish Brew blir tatt imot som popstjerner, og det fortjener de.
Sentral er vokalisten Vidar Tilrem (også Publiners’ felespiller) med både banjo og fele. For anledningen er han iført irsk rugbyskjorte, skjønt det fremdeles er et folkekrav at kilten fra to år tilbake kommer tilbake i flagrende live. Viktigere er selvsagt fremføringene som er nifst presise med irsk aksent. Han får til «ai»’en i «I» og «bye» og «r»’en er som han var borger av Galway i femtegenerasjon. Han behersker også temperaturskiftene, for både «Fields of Athenrye og «Peggy Gordon» er jo egentlig så triste at man kan gråte pintglass av tårer.
Tilrem får god hjelp av Gunn Sæther både i koring og på fløyte, og selvfølgelig hele bunten med et vell av finesser på strengelekene sine. De avsluttet som de begynte med en fyrrig reel, da var vi alle både tørste og blide. Vel blåst.
Jostein Pedersen